Moffa og Christine

Tenkte jeg skulle skrive litt om dagen i går. Startet rolig hjemme, fø jeg gikk bort til foreldrene mine sitt hus. Der har de en fjøs, hvor jeg oppbevarer de tingene mine som jeg ikke har plass til ellers. For eksempel julepynten min. Og det var derfor jeg gikk dit i går. Og siden Stig hadde bilen, og hadde kjørt til jobb med den, så kunne broren min kjøre meg tilbake til leiligheten min, med all pynten og en støvsuger. Så kjørte han meg til City. Det er der hvor kjøpesentrene og kinoen og egentlig alt er, her i byen. 

Jeg gikk opp til Basement, der hvor Stig jobber (har fortalt det i tidligere innlegg), og holdt han med selskap en liten stund. Det var visst lite å gjøre der da, så da kunne vi prate litt. 

Så kom Jeanett til City. Så vi gikk noen runder, sammen med sønnen hennes og broren hennes. Vi endte med å avslutte runden vår på Dolly Dimples, hvor de skulle spise.

Jeg derimot, ventet på pengene mine, som aldri kom, og som sikkert ikke kommer før mandag eller tirsdag. Hater å vente på penger, når jeg har behov for de. Men men. 

Jeanett kjørte meg hjem, og bror hentet med i samme farten. Vi hadde avtalt å dra på besøk til sykehjemmet, hvor bestefaren vår, eller moffa som vi kaller han for, bor. Jeg har ikke møtt han eller noe, på kjempe lenge. Jeg har vært redd. Redd for at han hadde forandret seg så mye fra det jeg vil huske han for.
Moffa har hatt et tøft liv, og etter at mommo døde i 2006, så har han vært helt.. Ehm. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Han ble plutselig forandret, og var ikke seg selv. Og ble innlagt på forskjellige institusjoner er i byen, og i Tromsø. 

Besøket gikk greit, tror jeg. Han husket ikke meg da. Og det var veldig tøft. Han husket ikke hvem sin datter jeg er, eller noe. Og det måtte jeg jo forklare. Og forklare han at han skulle bli oldefar. Og at det bare er 3 måneder igjen. Han snakket lite, og snakket ikke uten at vi snakker med han. Det er liksom vi andre som må holde samtalen i gang, og det visste ikke jeg. Så jeg satt for det meste stille, og bare så på han. Det ser fortsatt ut som moffa'en min. Bare at han er blitt litt gamlere. Men det er greit det. Han eldes jo som alle oss andre.

Når jeg kom hjem så begynte tårene å trille. Og holdt på i nesten 2 timer før jeg klarte å stoppe. Var helt forferdelig å være alene da. Vanja ringte meg (mammaen til Stig) og spurte om jeg skulle være med og høre på HP Martinsen. JEg visste ikke, og forklarte hva jeg hadde gjort den dagen. Og hun skjønte meg. Men hun ville så gjerne at jeg skulle være med. Og Stig skulle være meg. Og det var overraskelser der. Jeg bare gråt i telefonen. Og hun sa hun var glad i meg, så la vi på. Like etter så ser jeg at hun ringer igjen. Tar telefonen og gråter fortsatt, men får fram et "hallo". Og det var ikke Vanja i den andre enden. Det var Christine. Lillesøsteren til Stig. Som føles er min søster også. Jeg ble så glad, og da kom gledestårene mine. Nå skjønte jeg hva den overraskelsen skulle være. Det var Christine. Så da dro jeg med de alle og hørte på HP. Og etter det så dro vi alle til Vanja. Det var en så bra avsluttning på dagen, og etter møtet med moffa. 

Nå venter jeg egentlig bare på at Stig skal bli ferdig på jobb, så skal vi dra å spise hjemmelaget pizza der. Og være sammen med de alle. Jeg gleder meg. 

Slapper nå av, etter en slitsom dag på City. Var veldig mye folk inne på nye AMFI.

Skal prøve å ikke handle på lørdager heretter, for da er det FULLT av folk.